Når et verk er så uatskillelig forbundet med orkester som man forestiller seg Stravinskys Le sacre de printemps må være, kommer det som en overraskelse å lese i Stephen Walsh’ artikkel i CD-heftet at den første fremførelsen ble gitt i nedskalert firhendig versjon—av ingen ringere enn Stravinsky og Debussy—i mai 1913, bare uker før skandalepremieren i Théâtre des Champs-Élysées i slutten av måneden. Dessuten, siden orkesterversjonen bare ble fremført seks ganger mellom da og gjenopptagelsen i 1920, må det være firhendig-versjonen det tidligste publikummet kunne blitt ble kjent med. Og den versjonen er innspilt her—på to flygler—av Leif Ove Andsnes og Marc-André Hamelin. Faktisk kan klangen fra to klaverer ha en fordel over orkester; den har ikke trøkket fra orkester, selvsagt, men rytmene kan fremstå mye klarere, og særlig i dette partituret har dolkestøtene som gir liv til så mye av alt som skjer i musikken, en knivskarphet som ganske enkelt er nervepirrende. Å spille den inn som klaverduo (to klaverer) fremfor en klaverduett (ett klaver, fire hender) gir ytterligere klarhet ved at det lar stereo-perspektivet åpne opp for klangen. Andsnes og Hamelin synes å glede seg stort over dette: spillet er fylt av en lidenskap og spenning som taler direkte til tilhøreren. De medfølgende verkene er like uttrykkssterke (men ikke så voldsomme!). Konserten for to solo klaver (1932-35) begynner nesten som en ikke fullført ballett, men blir stadig mer nøktern gjennom sine fire satser; klarheten i passasjearbeidet er mirakuløs her også. Madrid begynte sitt liv i 1917 som et stykke for pianola, ble deretter orkestrert som en av Fire etyder, og spilles her i et arrangement av Stravinskys sønn Soulima—med puls og aksenter på kryss og tvers i herlig uorden. Tango (1940) er arrangert over et solo klaverstykke av Victor Babin, og Stravinskys forventninger om at Ringling Brothers’ sirkuselefanter skulle klare å danse til de synkoperte rytmene i hans Sirkuspolkavar komplett urealistisk fra starten av—de kunne ikke—men den kriblende spenningen I Andsnes’ og Hamelins barberbladskarpe rytmer kunne antagelig fremprovosert den begynnende panikken som ble omtalt I kritikken etter premieren. En fantastisk utgivelse.